Vi elever er maskiner. Vi er redskaper som blir smidd for å kunne være nyttige.

Erlend Hofstad Langseth (19)

20. jun. 2015

– Er du ikke med på russefeiringa, du da? spør noen.

– Hva er det å feire? spør jeg.

Tretten års skolegang er svaret, men det finner jeg ingen grunn til å feire. De tre siste årene har vært et helvete for meg. Jeg har sett og reflektert over hva som er galt, men likevel gitt etter for press til å fullføre skolen. Dermed er min såkalte utdanning komplett, men min integritet fortsatt i tusen biter, og jeg har mistet mye mer enn jeg har fått. Jeg vet at jeg er ferdig og at det forventes at jeg skal være glad for det, men til hvilken pris?

Kunne lært det meste gjennom Wikipedia

Det er skolesystemet jeg vil snakke om. Jeg har for min del veldig mye imot skolesystemet. Det har hemmet meg mye mer enn det har gitt meg noe som helst. Ta norsktimene, der vi repeterer det samme om og om igjen. I år har det for eksempel bare gått på de tre retoriske virkemidlene – en kompetanse jeg kunne tilegnet med 20 minutter på Wikipedia. Likevel er jeg tvunget til å sitte hundrevis av timer i et klasserom uten noen som helst kognitiv/personlig vekst, til dels for å få en muntlig karakter – noe som jeg dessuten finner helt meningsløst – men mest av alt for at det er bestemt at man må være til stede et visst antall timer.

Vi blir satt i klasserom og hele læringsprosessen blir evaluert og kontrollert. Ingen får jobbe i eget tempo, og jeg vil si at hele idéen om at så så mange timer til stede skal være obligatorisk, er forkastelig.

Vi er maskiner laget for å bli nyttige

Noe vi også bruker mye tid på er å tilpasse oss konvensjoner og regler angående eksamen og tester. Vi lærer masse om hvordan vi skal kunne oppfylle oppgavetekstens krav på en best mulig måte. Vår skolegang evalueres ut fra hvordan vi tilfredsstiller trange retningslinjer som kommer dalende fra høyere hold. Jeg klarer ikke å finne noen mening i det vi må gjøre på skolen: Vi lærer bare å memorere ting i korte perioder, gjøre akkurat hva vi blir bedt om – nøye, og avfinne oss med bestemmelser som kommer fra høyere hold.

Vi er maskiner, redskaper, som blir smidd for å kunne være nyttige. Mye av grunnen til at vi faktisk aksepterer dette, er den store trusselen fra samfunnet. Med den store trusselen, mener jeg den som sier at du ikke er noe utenfor skolesystemet. Den som lærer deg at hele ditt liv hviler på skolen, at disse meningsløse gjøremålene er nødvendige for din fremtid.

Les også: Nå strammer Regjeringen inn på fraværsreglene

Som en hund som vil ha godbiter

Karaktersystemet er et annet stort problem. Jeg må stille et grunnleggende spørsmål: Hvorfor skal læringsprosessen i det hele tatt evalueres? Det virker som det eneste som driver enkelte elever, er karakterene. Det er nemlig en grunnleggende doktrine som alle tar for gitt: «Karakterene setter grunnlaget for din fremtid». Dette har blitt nærmest et aksiom, og alle lever etter det, noe som gjør meg frustrert. Skal min innsats i diktanalyse bestemme om jeg kommer inn på et mattekurs eller liknende?

Karaktersystemet går ut fra at adferden til elevene er ganske likt en hund: De jobber for å få godbiter. De jobber ikke fordi de synes det er interessant eller har lyst på kunnskap. Alt er bare en kamp om å oppfylle den nevnte doktrinen, og det er ikke bare læringen som teller på resultatet, men også meningsløse faktorer, som hvordan du oppfattes av læreren – hvor engasjert du er, eller hvor flink du er til å vise engasjement – alt i alt minner det hele bare om et stort skuespill. Idealet er at alle skal være 100% interessert i alt, mens realitetene er ganske forskjellige.

Heller ikke jente (16) er fornøyd med karaktersystemet:  Om jeg får karakter 5 er det som en 6+ på andre skoler

Hva med oss som blir holdt tilbake?

Skolen går ut fra at alle er på samme nivå. At alle trenger strenge retningslinjer for å få banket inn de generelle kompetansemålene. At alle lærer på samme måte. Det virker også som om den generelle oppfatningen av ungdommen er at hvis de ikke blir satt i samme klasserom og overvåket, vil de ikke ta initiativ til noe annet enn festing eller latskap. Men hva med oss i den andre enden som kun blir hemmet og holdt tilbake?

Et argument jeg ofte hører for skolesystemet som det er, er generell kompetanse. Generell kompetanse har imidlertid ingen verdi hvis ikke eleven selv tar initiativ til å lære, og ser verdien av det selv. Vi tvinges gjennom et system der den eneste grunnen vi har for å jobbe er disse meningsløse tallene kalt karakterer. Hvorfor må det være sånn? Hvorfor aksepterer vi det, og kaster alle spørsmål bort med et «det bare er sånn»?

Videregående kvelte meg og gjorde meg syk

Jeg begynte som 13-åring å programmere, lage spill, komponere musikk digitalt og tenke og filosofere. Kort fortalt, da jeg begynte på videregående, ble disse hobbyene kvalt. Jeg fikk ikke blomstre. Jeg ville nå langt – jeg ville skape min egen karriere fortløpende. Og ikke sett meg på listen over ambisjoner som ikke har rot i virkeligheten. Jeg leste, lærte og arbeidet opp til 14 timer dagen når jeg hadde anledning, tilegnet meg masse informasjon og praktisk erfaring innen flere programmeringsspråk, spilldesign, data-vitenskap, studio-teknikker, komponering, matte med mer.

Poenget mitt er at da jeg virkelig kom inn i den såkalte «utdannings»-institusjonen vår, var det en sterk kontrast. Det var lidenskapelig driv og meningsfulle gjøremål på den ene siden, og et stivt og trangt skolesystem på den andre siden. Jeg skjønte ikke hvordan noen kunne finne noen mening i skolen. Og som et vesen som setter stor pris på mening, utviklet jeg depresjon og angst, og ville droppe ut mot slutten av andreklasse.

Det er vanskelig å uttrykke hva det gjør med deg når du blir holdt under vann 8 timer om dagen. All den tiden jeg kunne ha brukt på givende aktiviteter. Tre år visket ut av livet mitt. Alle kreative og kognitive drifter ble undertrykt.

Jeg fullførte skolen, men er ikke stolt av det

I tillegg ble jeg grundig utslitt av å måtte være sosial så store deler av dagen. Da jeg sa det var nok, ble jeg imidlertid fortalt av alle – rektor, rådgiver, familie – at jeg aldri ville klare meg utenfor skolesystemet. Jeg kan ikke bebreide noen for det – det er jo en sannhet som deles av de fleste. Jeg føyet meg, og har nå fullført videregående skole, men er ikke stolt over det.

Det er som et stort hull i min integritet, å måtte underdanig føye seg og tilpasse seg til et system som man vet er så dypt feil. Hvorfor er systemet slik som det er?

Les også Ida Kummervolds (16) tanker om karaktersystemet: Kan alt måles med en karakter?  

Skolen er et stort spill – jeg vil ikke leve sånn

Det er mange måter å strukturere et system på, så hvorfor måtte noen innføre akkurat denne kvelende konvensjonen? Og mest av alt: Hvordan kan alle akseptere dens eksistens, leve ved dens premisser og holde ved like det kvelende grepet den har over ungdommen, og dermed vår felles fremtid?

Alt i alt føler jeg bare at skole er et stort spill, mens jeg som obligatorisk spiller ser spillereglene utenfra og savner å leve i en verden av oppriktighet, som har en direkte kontakt med realiteten heller enn et lag med menneskeskapte doktriner og arbitrære regler mellom seg og virkeligheten.

Jeg er syk av å se personer med akkurat de samme overbevisningene overalt, hvis oppfatninger av virkeligheten alle bygger på akkurat de samme menneskeskapte premissene, som  sagt bare føles feil.

Jeg vil ikke leve sånn.