Fabrice Caline, fjernundervisningslærer på Lakselv ungdomsskole og Nord-Troms VGS

Mørketiden har lagt seg her over Arktis. Elevene er enda mindre motiverte og lærerne enda mer slitne enn vanlig. Jeg går inn i klasserommet og kjenner følelsen av et svart hull som drenerer min
energi. Elevene er en fin gjeng, jeg har god kontakt med samtlige, også på fritiden. De presterer over gjennomsnittet og jobber selvstendig. Men ingen har lyst til å være på skolen, og nå har jeg og
mistet lysten. Timen er så vidt begynt når en elev spør om han kan gå hjem og sove. Jeg kjenner jeg har lyst til å gjøre akkurat det samme.

Hvor mange elever og lærere misliker, gruer seg til eller hater egentlig å være på skolen? Når en elev ikke er motivert, får hun eller hennes foreldre som regel skylden. Sjelden settes spørsmålstegn
ved skolen. Har vi har mistet evnen, viljen eller motet til å innse at den berøver barna frihet og alt for ofte dreper deres motivasjon og nysgjerrighet? At den er en prokrustesseng som strømlinjeformer barna, et «reklameselskap som får deg til å tro at du trenger samfunnet slik det er» (Ivan Illich, min oversettelse).

På skolen Paideia i Merida (Spania), har elevene full frihet til å velge hva, hvordan, når og med hvem de lærer. Du må være under 9 år for å begynne på Paideia. Barn som har gått på tradisjonell skole til den alderen er ikke i stand til å takle friheten. De er rett og slett ødelagt av konkurransen og passiviteten som kjennetegner vårt skolesystem – og samfunnet for øvrig.

Elevene er gått hjem og lærerne samles til personalmøte. Rektor preker Utdanningsdirektoratets (Udir) nyeste pedagogikk. Udir vet nøyaktig hvordan vi skal undervise for å få gode resultater på
internasjonale tester. Vi skal gi konkrete læringsmål og vurderingskriterier til elevene. I hver time. I sin overbevisning om at dette er nøkkelen til å bli en god lærer, lagde en kollega følgende mål for 4. klasse når de skulle lage trehus i kunst og håndverk: «kun bruke to ulike farger å pynte med».

Det er et paradoks at lærerne vingeklippes ovenfra, mens elevene skal stimuleres «til å utvikle egne læringsstrategier og evne til kritisk tenkning» (Udirs læringsplakat). Man kan undres over hvorfor
lærerne skal ha universitetsutdanning og helst etterutdanning når de uansett blir behandlet som pavlovske hunder.

Man lærer seg raskt å omgå meningsløse retningslinjer, men har ikke lærere og ledere nok å gjøre til at vi ikke i tillegg skal trenge å slåss mot hverandre? Her ligger muligvis det største effektiviseringspotensiale i skolen. Politikerne mangler dessverre innsikt til å gjøre noe med det. Eller tør de ikke tale Roma midt imot?

Mang en gang har jeg tenkt at jeg må finne et yrke med frihet og tid til å prøve og feile, tid til å være kreativ. Enn så lenge har jeg ikke funnet bedre løsning enn å bare jobbe i deltidsstilling. I min
ubetalte arbeidstid utvikler jeg meg gjennom mitt personlig læringsnettverk (PLN). Det er spredt over hele verden og består av lærere, forskere, hjemmeundervisere, unschoolere, foreldre. Felles for alle er at de setter menneskene i midten, brenner for det de holder på med og har glede av å dele sine erfaringer med andre, for eksempel på Twitter eller gjennom det europeiske eTwinningnettverket. Jeg kan stille pedagogiske spørsmål til mitt nettverk og få flere innspill på dagen. Jeg kan inspirere andre ved å dele ny kunnskap. Jeg kan ha videokonferanse med en kollega i USA og samarbeide om en felles undervisningstime. Jeg kan finne en fransklærer i Korsika som tar imot mine elever og meg på besøk. Ingen byråkrati, ingen mellomledd. Mer effektivt blir det ikke. Det
krever frihet og tid, men læringseffekten for elever og lærer er formidabel. Og motivasjonen fyker i været.

Udir og PLN fungerer totalt motsatt av hverandre. Forskjellen er som mellom TV og YouTube. I det første tilfellet fôrer et fåtall orakler en stor gruppe passive mennesker med informasjon. I det andre, er hvert menneske et orakel.

Jeg var nylig på et lærerkurs i kjemi i regi av Naturfagsenteret. Vi fikk utdelt en boks med stoffer og utstyr og presentert en fremgangsmåte som inneholdt hver eneste setning vi skulle si over 20 undervisningstimer. Etter kurset skulle hver lærer utføre opplegget i sin klasse før vi møttes igjen for å dele erfaringer. Flere av lærerne hadde ikke hatt tid til å sette seg inn i hver minste detalj, så i stedet hadde de improvisert et opplegg på sparket. Jeg ble forbløffet over hvor mye mer lærerikt det var å diskutere med disse lærere enn med lærerne som hadde fulgt opplegget slavisk.

Ivan Illich mener «vi trenger strukturer som gir hvert menneske friheten til å bestemme over egen læring og bidra til at andre lærer» (min oversettelse). Christian Beck foreslår at fremtidens grønne
pedagogikk skal bygge på denne friheten i stedet for, slik Alfie Kohn påpeker, å være styrt av et økonomisk agenda. Mange hjemmeundervisere og unschoolere har valgt å ta læringen i egne
hender. De hacker systemet, akkurat som de kreative lærerne på kjemikurset. De skaper det intellektuelle mangfoldet som Udir og politikere, med sin sentralstyring og selvsikkerhet, aldri vil
komme i nærheten av. Det gir håp.