BENEDICTE NICOLINE HANSEN (18)

Foreldre vet ikke hvordan det er å gå i tredjeklasse i dag. Det vet heller ikke lærere, eller kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Det vet jeg, klassekameratene mine og alle 18-åringer i videregående skole i 2015. Det er jo nesten ironisk at alle andre skal ha så høye forventninger til Norges kommende generasjon, når de vet så lite om oss

Innsatsen vår er ikke bra nok. Du setter av en hel søndag til å lese i en skittenrealistisk roman om bygdelivet i Trondheim, men det er ikke bra nok. Når vi oppnår et mål, så strekker vi oss bare etter det neste før vi i det hele tatt har nådd målstreken.

Kan vi ikke bare spole tilbake til den tiden da det holdt å være flink i ett fag? Vi sitter ved skolepulten og utdanner oss til å bli levende leksikon. Vi skal være flinke i fotball, men også i dans, og vi skal kunne svare på spørsmål om mytene rundt guden Shiva uten å blunke. Alle lærere ønsker og forventer at du skal være best i akkurat deres fag, men hvordan er man best i syv fag på én gang? Og hvorfor er det så mye debatt rundt frafall blant norske elever når svaret ligger rett foran nesen på dere?

Vi husker ikke dagene lenger

Vi vet ikke hvor tiden blir av, for alt slit og jag fører til tomme hull i hukommelsen. Vi lever i stressbobler, som er så nære på å sprekke. Den dagen de faktisk gjør det, er det dere som står ansvarlig: Foreldre, lærere og politikere. Alle andre enn oss, som faktisk ikke har noen som helst påvirkning på hva dere skal proppe hodene våre fulle av i 13 lange år.

Det finnes ikke lengre tid til å leve. Her sitter vi, fulle av hormoner og følelsesmessige svingninger, desperate etter å finne en plass i denne begjærlige og materialistiske verdenen.

Selvfølgelig er vi villige til å både trene, jobbe ved siden av, være på kafé og fest med venner og gå søndagstur med familien, men det finnes ikke tid.

Alle gråter, men dere ser det ikke

Når skal vi få tid til å bare være oss selv oppi det hele? Når er riktig tidspunkt til å klage over kjærlighetssorg eller en liten bagatell med en kompis eller venninne? Du spør hvorfor ungdom ikke sover om natten. Her har du svaret: Når jeg endelig er alene så gråter jeg. Hjelpeløs ringer jeg en venninne, og hun gråter også. Vi gråter alle sammen, men dere ser det ikke.

Hva har skjedd med det norske skolesystemet? Lillebroren min på 11 år spør meg hvordan han skal klare seg når han ser hvor mye jeg, som alltid har ligget foran, sliter. Hvordan skal det gå med han, som alltid har hengt litt etter?

Den dagen jeg bestemmer meg for å få barn kommer jeg til å synes synd på dem, og jeg skulle så inderlig ønske at de slapp å være en del av det norske skolesystemet. Jeg er redd det kommer til å ødelegge dem, slik det er i ferd å gjøre med meg. Det handler ikke lenger om å lære, men kun om å bli vurdert. Vi øver ikke til en prøve for økt kunnskap, men for at tallet vi blir kjennetegnet ved skal være så høyt som mulig. Vi elever er på audition, og lærerne er dommerne. Jeg vil at dere skal forstå at vi blir karakterisert av alt vi gjør i klasserommet, enten dere vil det eller ei.