Lars Olle Engaas, tre stjerners skoletaper Klassekampen 6. mai

I Klassekampen 4. mai skriver fire forfattere om Nils Christies bok «Hvis skolen ikke fantes» fra 1971. Som en tidligere skoletaper, nå 79 år gammal, syns jeg det er ei tynn suppe forfatterne serverer. De vil visstnok at den enkelte skole skal få større autonomi, som om det vil skape en bedre skole. For meg er det viktigste Christie skreiv, at skolen fungerer som en interneringsleir for den oppvoksende slekt, dreper lærelysten og tar barndommen fra unga.

Den konvensjonelle visdom, sterkt representert av partiet Høyre, mener at ungdommen er en så bedrøvelig materie at den må kontrolleres med karakterer, eksamen og fraværsregler. Skolen er den pedagogiske kjøttkverna hvert årskull skal stappes ned i samtidig, og klasseværelset blir et psykisk smertefullt sted å være for mange. Dette skolesystemet fungerer som en ubarmhjertig og ydmykende sorteringsfabrikk, og skolen produserer tusenvis av skoletapere hvert år, og mange av oss havner i statistikken over tragiske og slitsomme liv. Ifølge norsk overtro skal vi sorteres som elever og lik. Hjernene sorteres av skolen, hjertene sorteres av guden til Kristelig Folkeparti.

«Hjernene sorteres av skolen, hjertene sorteres av guden til KrF.»

Det er 36 år siden den pedagogiske rådgiver Kjell Landmark skreiv i Dagbladet at skolen er udemokratisk, diskriminerende og umenneskelig. Det er den fortsatt, og for 50 år siden skreiv Johan Galtung i Dagbladet at han ville avskaffe eksamen, som han karakteriserte som en latterlig og ydmykende hukommelsesprøve. Han skreiv også at skolen er en sorteringsmaskin som belønner usolidaritet, egoisme og konkurransementalitet – alles kamp mot alle.

Det nærmeste vi kommer en torturanstalt, er skolen. Likevel svinger høyrevridde politikere og den akademiske eliten både pekestokken og spanskrøret, og roper på mye mer av det samma, så det knyter seg i magan på Kiellands Lille Marius og Bjørneboes Jonas. Bjørneboe mente at skolesystemet blei styrt av «salamandere».

Ethvert samfunn befinner seg til enhver tid på et bestemt utviklingstrinn. Skolen er intet unntak. Tilsynelatende åndsfriske mennesker som lovpriser eksamen og karakterene, kan aldri ha opplevd karaktersystemet som torturinstrument. Skolen er psykisk og pedagogisk mishandling. Det skriver forfatterne i Klassekampen ingen ting om, som serverer meg tynn suppe kokt på en spiker.

Reklame